Hvem taler barnas sak her?


Publisert i BA 11. august 2017.

Hvert 10. barn i Norge lever i dag i relativ fattigdom. I følge Oppvekstrapporten 2017 fra Bufdir har andelen tredoblet seg i løpet av 14 år, fra 3,3 % i 2001.

Dette er fakta som har begynt å gjøre og kommer til å gi utslag på statistikker som handler om rus, kriminalitet, og arbeidsledighet. Barna som betaler prisen for en dårlig fordelingspolitikk, blir jo før eller siden voksne.

For det er fordelingspolitikk vi snakker om. Mens rike mennesker sutrer så høyt over at de må bidra mer til fellesskapet at begge de største partiene i Norge konkurrerer om å innynde seg mest hos dem, har vi unger som gråter av hjerteskjærende grunner uten at de blir hørt. Hvem taler deres sak?

Vi snakker om unger som går på skoler uten matpakke. Unger som ikke kan være med i bursdager fordi mor eller far ikke har råd til å betale for gave. Unger som ikke kan delta i fritidsaktiviteter fordi foreldrene ikke har økonomisk slingringsmonn nok. Unger som blir mobbet fordi de er annerledes, og som blir holdt utenfor det gode selskap fordi de ikke har den sosiokulturelle kapitalen som kreves.

Barn er mennesker. Mennesker er sosiale dyr som søker fellesskap. Får man ikke oppleve fellesskap i de mest positive miljøene, søker man fellesskap i de mer negative. Der er veien kort til stoff. Kriminalitet. Og mens man mestrer både rus og kriminalitet og høster anerkjennelse fra andre i samme båt, seiler båten med de gode og helsebringende drømmene i en helt annen kurs. Til slutt er avstanden så stor, at det skal et mirakel til for å komme ombord.

«Vi vet at marginalisering forsterkes både gjennom livet og fra en generasjon til den neste. Dårlig økonomi henger tett sammen med yrkestilknytning. Mer enn halvparten av barna fra lavinntektsfamilier, hele 53 000 barn, har foreldre med liten tilknytning til arbeidslivet. Vi må finne bedre metoder for å hjelpe barn fra marginaliserte familier gjennom utdanningsløpet og inn i arbeidslivet..» (Mari Trommald, direktør i Bufdir.)

Det var mindre barnefattigdom før. Det er mer nå. Siden 2000 har politiske parti konkurrert om å være de som lover minst mulig spleiselag. Det har blitt sport å spille på grådighet.

Paradoksalt nok blir det i fremtiden mindre kjøpekraft på grunn av økende barnefattigdom. Landets kapitalister sparker på den måten beina under seg selv, for hvordan skal de øke inntjeningsevnen når færre og færre har råd til å kjøpe produktene deres? Før eller siden sprekker boblen.

Norge ble bygget på dugnadsånd og i fellesskap. Dette er verdier som kan redde den oppvoksende slekt. Den fortjener intet mindre. Det er likevel nok kake til alle.

Anna Kathrine Eltvik

Medlem i SV

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere liker dette: