Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Straffedømte skal ut igjen i samfunnet

oktober 2, 2019

Kvinnelig innsatt skrev et sterkt innlegg i BA den 29. september.  Nedskjæringer og dårlig økonomi hos Kriminalomsorgen har førte til færre og færre fengselsbetjenter på jobb.

Hun skriver:

«De mannlige innsatte ble prioritert siden de var i flertall, mens vi kvinner gikk fra å få bruke luftegården fem ganger i uken til kun tre. Begrunnelsen var at det ikke var betjenter nok på jobb til å kunne følge oss ut. Følgene ble enda mer innlåsing på cellene. Sosialt samvær med andre innsatte ble det mindre og mindre av.»

 

Skjermbilde 2019-10-02 kl. 11.05.51

Fengselsbetjentene er heller ikke fornøyd med situasjonen. Farukh Qureshi, leder i Oslo fengselsfunksjonærers forening, ga uttrykk for følgende i Aftenposten 27. mars 2019:

«Konsekvensene er mindre tid til den enkelte innsatte, utilstrekkelig tilsyn der det er mer enn én innsatt til stede, mindre aktivisering, stengte verksteder og arbeidssteder for innsatte, mer isolasjon, begrenset med oppfølging av rusproblematikk og andre utfordringer.»

Qureshi forteller videre om hvordan sikkerheten er blitt dårligere i fengslene både for ansatte og innsatte. Det har blitt et mye tøffere miljø med flere trusler og mer vold.

I 2015 iverksatte regjeringen avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Det er den som ført til at Kriminalomsorgen har fått 150 millioner kroner mindre i statsbudsjettet. Selv om alle innsatte har fått det verre, er det kvinnene som det går mest ut over. De får færre dager i luftegården per uke og mindre samvær med andre mennesker. Dette er diskriminering og urett satt i system av et fengselsvesen som må velge mellom pest eller kolera.

En kvantitativ studie gjennomført i tre kvinnefengsler i Norge viser at seks av ti kvinnelige innsatte (57 prosent) har vært utsatt for seksuelle overgrep i voksen alder, fire av ti (42 prosent) også vært utsatt for seksuelle overgrep som barn (Fontene Forskning). Det er en sterk sammenheng mellom det å være skadet på grunn av vold i nære relasjoner og søken etter trøst i rus. Derfor kan man konkludere med at mange innsatte burde fått traumebevisst omsorg og profesjonell rusbehandling fremfor isolasjon og påføring av traumer. De blir svært syke under fengselsopphold om de ikke var det fra før.

Norge er på ingen måte tjent med at de som skal ut igjen i samfunnet blir soningsskadet på denne måten. Det sier seg selv. Begrepet rehabilitering blir en vits. Derfor ender nok også mange opp med å gjøre kriminelle handlinger igjen også.

I 2015 sa justisminister Anders Anundsen at regjeringens avbyråkratiserings- og effektivitetstiltak ikke skulle gå ut over tjenesteproduksjonen. Like etterpå laget han en video om seg selv og sin egen fortreffelighet på skattebetalernes regning. Det er ikke annet enn latterlig og frekt.

Nå får regjeringen hoste opp ekstra midler til fengselsvesenet. Noe annet er ikke akseptabelt. Og så får de slutte å bruke begrep som tjenesteproduksjon. Det er mennesker det er snakk om.

 

Anna Kathrine Eltvik

Pårørende til tidligere innsatt

(Dette innlegget står på trykk i BA onsdag 2. oktober 2019.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norge fremdeles på overdosetoppen

september 3, 2019

Lørdag 31. august var det verdens overdosedag. For meg og mange andre som har mistet kjære på grunn av rus, er det naturlig å føle både sorg, sinne, savn og frustrasjon. Med tanke på at Norge fremdeles ligger på overdosetoppen, kommer den siste følelsen lett.

Skjermbilde 2019-09-03 kl. 13.42.47

Deltakere på årets Røst-konferanse reiste seg og klappet da årets Røst-bok ble presentert. Her er inspirator og overlever Morten Sommerbakk avbildet.

I Nettavisen kunne man 28. august lese at bare Sverige og Estland er foran Norge på listen over europeiske land med flest narkotikarelaterte dødsfall. Gjennomsnittet i Europa er 23 dødsfall per million innbygger. I Norge er det 75. I Portugal hvor narkotikabruk ble avkriminalisert i 2001 (salg og besittelse av større mengder er fremdeles ulovlig), døde det fire stykker.

Det er på høy tid å følge i Portugal sine fotspor og ikke bare høre om bred politisk enighet i festtaler. Straff står i veien for oppfølging av rusbrukere, både unge og eldre. Det å være avhengig av et rusmiddel er en sykdom, men hvilken annen gruppe som trenger hjelp fra helsesektoren behandles med så liten grad av respekt?

Svært mange av de som bruker rusmidler på helsefarlig vis, har opplevd vonde ting i oppveksten som de ikke har fått bearbeidet. De har en såkalt ROP-lidelse (rus og psykiatri), og bør få behandling på begge kanter samtidig. På makronivå finnes det enheter for rus og psykiatri i mange kommuner, men hva hjelper det om for få fastleger på mikronivå følger godt nok opp? For å sitere ordfører Marte Mjøs Persen på årets Røst-konferanse 30. august for brukere og pårørende:

«Rusbrukere må få gå til fastlegen og bli behandlet som hele mennesker.»

Det er å håpe at hennes anmodning blir hørt.

 

Anna Kathrine Eltvik

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mot et enda kaldere samfunn

november 7, 2017

14. oktober ble det klart at regjeringen ønsker å trekke statsstøtten til en rekkeidealistiske organisasjoner og tiltak. Mange har kjent på noe som ikke beskrives som annet enn raseri da det ble kjent at Gatejuristene og Kirkens Bymisjon er blant dem som rammes. I verste fall sparker regjeringen de som allerede ligger nede for telling, i beste fall prøver de bare å gå stille forbi dem. Ingen av delene imponerer.

Skjermbilde 2017-11-07 kl. 07.53.14

Innlegget sti i BA sin e-avis søndag 5.nobvember.

Historien har vist at det har levd mennesker med sosial samvittighet også på høyresiden. Hvor har de blitt av? Nå virker det som om det er om å gjøre at flest mulig mennesker blir nullskatteytere. I et blåkaldt samfunn fremstår rikingen Trond Mohn med sin vilje til å spleise som en stadig større raritet. Hvordan kan det ha seg at han ikke blir i dårlig humør av å betale skatt? Glemt er ideen om vilkårlig barmhjertighet som viker for et velferdssamfunn hvor man har økonomisk rom til å følge opp de som av ulike grunner ikke klarer seg selv. Og da er man ikke prisgitt almisser fra folk som måtte føle for å gi der og da, men er ivaretatt av et system som ser det som sin oppgave å ta vare på alle.

Eller for å si det som Liverpools legendariske manager Bill Shankly (1959-1974) sa:

«I sosialismen som jeg tror på, jobber alle for de samme målene og derfor får også alle en del av godene. Slik er det med fotball, slik er det med livet.»

Den hyppigste unnskyldningen Erna og Siv bruker for å gjennomføre sin usosiale politikk, er at skattelette gir flere arbeidsplasser. Dette har vist seg å være tøv. De blå har siden 2013 gitt landets 19 rikeste 763 millioner kroner i skattelette. De samme personene har opprettet sju nye stillinger totalt. Kuttene i formueskatten gir heller ikke flere arbeidsplasser. Siden 2014 har de blå gitt 5,3 milliarder i formueskattelette. Kjell Inge Røkke fikk kuttet 95 millioner kroner, og kvitterte med å si opp 7100 mennesker. Det blir større sosial nød av at folk blir arbeidsledige. Større sosial nød krever hjelpetiltak og organisasjoner som nettopp Kirkens Bymisjon og Gatejuristene. Mye vil ha mer, og fanden vil ha fler.

En annen bortforklaring som Frp spiller på mens storebror Høyre med sin stillhet samtykker, er at alt er innvandrerne sin skyld. Hvor enkel hadde ikke verden vært om dette var sant? Det virkelig interessante er vel hva Frp mener om 98 % av den andre politikken. Den som ikke har noe med innvandring å gjøre. Det må da være mulig å snakke om eldreomsorg, miljø, sosialpolitikk eller frivillighet som i dette innlegget, uten å samtidig gjøre de med en annen hudfarge eller kulturbakgrunn til demoner? Kanskje til og med se på innvandrere som ressurser?

Mange fester sin lit til at støttepartiene Venstre og KrF er sitt ansvar bevisst, og stopper H og FrP i sine horrible forsøk på både å ødelegge velferdsstaten og rive det økonomiske grunnlaget bort fra idealistiske mennesker og de som får hjelp av dem. Det er å håpe at Skei Grande og Hareide er sitt ansvar bevisst.

Anna Kathrine Eltvik

Medlem i SV

Ingen barn er vanskelige

september 8, 2017

Ingen barn er vanskelige. Men de kan ha det vanskelig. Likevel er det fremdeles slik at mange ivrer etter å sette stigmatiserende diagnoser på barn fremfor å tåle dem og hjelpe dem til å bli trygge voksne.

Utdanningsnytt kunne 23. august fortelle om et foreldrepar som ikke kom noen vei da de krevde erstatning fordi Berlevåg skole hadde forsømt seg når det gjaldt sønnens psykososiale miljø.   Paret tapte i Øst-Finnmark tingrett, og må nå betale Berlevåg kommune 500 000 kroner i saksomkostninger i tillegg til å betale sin egen advokat:

«Foreldra meinte at skolens ansatte ikke hadde gjort nok for å hindre at sønnen deres ble mobba av andre elever, og at skolens ansatte hadde brukt vold mot barnet. Fylkesmannen har gitt foreldra rett i at kommunen ikke har gjort det de er pålagt i tilknytning til barnets problemer. Men Øst-Finnmark tingrett meiner det ikke er grunnlag for å si at skolen ikke har fulgt opp gutten på forsvarlig vis. At gutten hadde problemer i relasjoner med de andre barna kom av at han hadde ADHD, ikke at han ble utsatt for mobbing.»

Videre kommer det frem i dommen hvordan personer rundt eleven beskriver ham som svært aggressiv til tider, og at han tok alt i verste mening. Tilfeldige skubb eller dulter, var for ham provokasjoner som skulle hevnes. Det var dette og det at gutten hadde ADHD som skapte konflikter, ikke noe annet.

mobbing

Man blir ikke en trygg voksen om man står utenfor som barn.

BRUDD PÅ OPPLÆRINGSLOVEN
Foreldrene anmeldte i tillegg Berlevåg kommune for brudd på opplæringsloven, men politiet har bare henlagt saken. Statsadvokaten hadde heldigvis vett nok til å be om en begrunnelse for henleggelsen.

Hadde man spurt gutten selv, ville han sannsynligvis sagt at han kun ønsket å være som alle andre barn. Det samme ga det modige barnevernsbarnet Ayla uttrykk for i Dagbladet 23. august at hun ønsket. Hun vokste opp med vold, rus, overgrep og kriminalitet. Fagfolk var raske med å sende henne til BUP for utredning. Det ble viktigere å sette diagnoser på henne enn å spørre seg selv hva et traumatisert barn trenger mest av alt.

Barn som viser smerteuttrykk som Ayla og gutten på Berlevåg skole, profiterer på å bli møtt av voksne som er forutsigbare, tydelige, varme og tålmodige. De trenger voksne som har kompetanse og klokskap nok til å se når barna er innenfor og utenfor sitt toleransevindu. Et barn som er utenfor sitt toleransevindu, trenger voksne som tåler smerteuttrykkene uten å legge skyld på barnet.

SPRÅK FORMER FOLK
Det å få en diagnose, hjelper ikke på selvbildet til den som får den. Det kan Sapir-Whorf hypotesen fortelle mye om. Den sier at det finnes et systematisk forhold mellom de grammatiske kategoriene i språket en snakker, og hvordan en som person både forstår verden og relaterer seg til den. Eller med andre ord; språk former både tanker og tankemåter.

Dette vet vi, og likevel driver vi fremdeles og deler opp mennesker i stigmatiserende grupper. Og på den måten glir de diagnostiserte inn i en livssirkel av selvoppfyllende spådommer. «Jeg har ADHD. Det er meg det er noe galt med.»

Slik bør det ikke være. For å si det med Aylas ord: «Å ha vokst opp med hva jeg har vokst opp med er faen så sykt, men jeg er ikke syk.» Samfunnet bør snarest slutte å sykeliggjøre dem som av gode grunner har det vondt. Da påfører i tilfellet samfunnet ytterligere påkjenninger på liv som allerede er skjøre. Liv som fortjener hjelp for å oppreises, ikke avvisning på grunn av kunnskapsløshet.

Ayla og gutten i Finnmark har ikke like livsløp, men det er likt for dem begge at de ikke har fått de verktøyene de trenger av profesjonelle for å takle sine vonde følelser.

Regjeringen har i sin iver etter å måle elevenes prestasjoner, skape en konkurranseskole og innføre fraværsgrenser gjort det enda vanskeligere for barn som dette. Det vil komme til å gi seg utslag på statistikker som handler om rus, psykiatri, selvmord og kriminalitet. Ved dette valget er det derfor viktig for meg å stemme på SV. Det handler om å se absolutt alle, ikke bare de som er A4. Det gjør SV.

Anna Kathrine Eltvik

 

Hvem taler barnas sak her?

august 14, 2017

Publisert i BA 11. august 2017.

Hvert 10. barn i Norge lever i dag i relativ fattigdom. I følge Oppvekstrapporten 2017 fra Bufdir har andelen tredoblet seg i løpet av 14 år, fra 3,3 % i 2001.

Dette er fakta som har begynt å gjøre og kommer til å gi utslag på statistikker som handler om rus, kriminalitet, og arbeidsledighet. Barna som betaler prisen for en dårlig fordelingspolitikk, blir jo før eller siden voksne.

For det er fordelingspolitikk vi snakker om. Mens rike mennesker sutrer så høyt over at de må bidra mer til fellesskapet at begge de største partiene i Norge konkurrerer om å innynde seg mest hos dem, har vi unger som gråter av hjerteskjærende grunner uten at de blir hørt. Hvem taler deres sak?

Vi snakker om unger som går på skoler uten matpakke. Unger som ikke kan være med i bursdager fordi mor eller far ikke har råd til å betale for gave. Unger som ikke kan delta i fritidsaktiviteter fordi foreldrene ikke har økonomisk slingringsmonn nok. Unger som blir mobbet fordi de er annerledes, og som blir holdt utenfor det gode selskap fordi de ikke har den sosiokulturelle kapitalen som kreves.

Barn er mennesker. Mennesker er sosiale dyr som søker fellesskap. Får man ikke oppleve fellesskap i de mest positive miljøene, søker man fellesskap i de mer negative. Der er veien kort til stoff. Kriminalitet. Og mens man mestrer både rus og kriminalitet og høster anerkjennelse fra andre i samme båt, seiler båten med de gode og helsebringende drømmene i en helt annen kurs. Til slutt er avstanden så stor, at det skal et mirakel til for å komme ombord.

«Vi vet at marginalisering forsterkes både gjennom livet og fra en generasjon til den neste. Dårlig økonomi henger tett sammen med yrkestilknytning. Mer enn halvparten av barna fra lavinntektsfamilier, hele 53 000 barn, har foreldre med liten tilknytning til arbeidslivet. Vi må finne bedre metoder for å hjelpe barn fra marginaliserte familier gjennom utdanningsløpet og inn i arbeidslivet..» (Mari Trommald, direktør i Bufdir.)

Det var mindre barnefattigdom før. Det er mer nå. Siden 2000 har politiske parti konkurrert om å være de som lover minst mulig spleiselag. Det har blitt sport å spille på grådighet.

Paradoksalt nok blir det i fremtiden mindre kjøpekraft på grunn av økende barnefattigdom. Landets kapitalister sparker på den måten beina under seg selv, for hvordan skal de øke inntjeningsevnen når færre og færre har råd til å kjøpe produktene deres? Før eller siden sprekker boblen.

Norge ble bygget på dugnadsånd og i fellesskap. Dette er verdier som kan redde den oppvoksende slekt. Den fortjener intet mindre. Det er likevel nok kake til alle.

Anna Kathrine Eltvik

Medlem i SV

 

 

 

Ikke nyttige idioter for de som hater barnevernet

juli 13, 2017

BA fortalte 31. mai at utbrytere fra byrådspartiene sammen med politikere fra SV, H, FrP, R, MDG og A fikk gjennom at det skal bli gransking av barnevernet i Bergen. Siden har Marita Moltu (KrF) og hennes støttespillere fått ufortjent mye pepper.

 
Blant annet har hovedtillitsvalgt Renate Remes Øen (FO/Bergen kommune) gjort det klart i BT 15. juni at granskingen ikke gagner barna. Hun opplever at politikere som skulle støttet ansatte i barnevernet, nå er blitt en del av Facebook-kampanjen mot dem, og skriver blant annet:

«En må ikke være forsker for å forstå at granskning av fem enkeltsaker ikke vil øke kunnskap og kvalitet i barnevernet.»

For det første handlet aldri forslaget som er vedtatt i bystyret om en granskning. Det korrekte ordet er gjennomgang. Bystyret i Bergen skal iverksette en ekstern gjennomgang av minst fem enkeltsaker i Bergen.

Skjermbilde 2017-07-13 kl. 20.10.32

Det er tenkt at Byombudet plukker ut de sakene som kommisjonen skal se på. (Skjermdump fra Bergen kommune sin nettside.)

Slår man opp i ordbøker, vil man finne at ordet granske blir definert som å undersøke nøye eller å etterforske. De samme ordbøkene forteller at gjennomgang betyr å gå gjennom noe. Ikke granske, men gå gjennom.

For folk som gjennomgår, er ofte ønsket om å finne bedre eller klokere løsninger overstyrende. Ikke å avsløre hvor likene er begravd eller være nyttige idioter for de mest ekstreme kritikerne som ikke en gang vil vedkjenne seg at vi trenger et barnevern.

Som mangeårig aktivist for å styrke barnas rettigheter, ønsker undertegnede derfor dette tiltaket velkommen. Fylkesmannen gjør allerede en samvittighetsfull jobb når det kommer til kontrollering av barnevernet, men det må være lov til å tenke nytt? Selv om barnevernsansatte har blitt svært flinke til å reflektere over egen praksis, er det jo ikke slik at også andre kan reflektere over de viktige oppgavene som barnevernet har? Det blir nesten som å si at det er bare røykere som skal få mene noe om røykeloven.

Kommisjonen som skal gå gjennom minst fem saker som har havarert, vil garantert finne at det ikke bare er hos barnevernet problemene ligger. Barnehager, skoler, familie, venner og fritid alle med på å bestemme hvordan livsløpet til enkeltindividet blir. Nå har en gruppe modige politikere sagt seg villige til å prøve å se grundigere på disse faktorene, uten å bryte taushetsplikt og uten å lage gapestokk. Den type integritet skaper håp, og særlig for dem som trenger det mest.

Anna Kathrine Eltvik

Samfunnsdebattant og aktivist

 

 

 

En formidabel politikvinne

juni 9, 2017

Takket være den dyktige førstebetjenten Hilde Reikrås og hennes kolleger er Vest politidistrikt, er blant annet barn som det var planlagt overgrep mot selv før de ble født, reddet. Styret i Løvetannmarsjen Bergen har derfor i år besluttet å kåre Reikrås til Årets Løvetann for hennes formidable innsats i Dark Room-saken.

Hun var raskt våken nok til å se konturene av en større overgrepssak, og avdekket grusomme forbrytelser mot barn i alle aldre. Over 80 menn i alle samfunnslag i Norge og alle aldre er til nå avdekket til å være involvert i avskyelighetene. De yngste er prisgitt oss voksne i forhold til liv og helse.. Å dypdykke i saker som dette er tungt, selv for folk som har sterk psyke. Løvetannmarsjen vil derfor berømme hele politiet i Vest politidistrikt som på forbilledlig vis har vist at de både tar dette ansvaret på alvor og for at de har holdt ut under alle påkjenningene de må ha følt på.

Skjermbilde 2017-06-09 kl. 16.29.18.png

Løvetannmarsjen har siden i fjor blitt en organisasjon. Vi kjemper for å styrke rettighetene for overgrepsutsatte barn, og vi ønsker å spre kunnskap og bistå der det måtte være behov for å få vite mer om hvor man for eksempel kan oppsøke hjelp eller vite når en skal sette trygge grenser rundt seg selv. Det er dessverre ikke slik at det ikke er behov for ideelle organisasjoner som vår.

En av fem jenter og en av ti gutter har opplevd seksuelle overgrep før de er fylt 18 år. I tillegg kommer de andre psykiske og fysiske overgrepene. Mange gjør overgrep mot barn fordi barna er vant til å tro på de voksne og la dem bestemme. Derfor er også barn så flinke til å holde på hemmeligheter som er svært skadelige for dem selv.

En måte å komme sånt til livs på er å snakke om det. Overgrep skal som det er sagt mange ganger før ikke ties i hjel, de skal snakkes i hjel. Det hjelper også å vite at trollene sprekker når de får sollys på seg. Åpenhet som sprer lys er derfor av det gode. Mange nok barn har betalt prisen nå for at folk benytter seg av skamlegging.

 

Skjermbilde 2017-06-09 kl. 16.33.07

Skjerdump fra BA. Hilde har tidligere vunnet DIXI-prisen.

En måte å komme sånt til livs på er å snakke om det. Overgrep skal som det er sagt mange ganger før ikke ties i hjel, de skal snakkes i hjel. Det hjelper også å vite at trollene sprekker når de får sollys på seg. Åpenhet som sprer lys er derfor av det gode. Mange nok barn har betalt prisen nå for at folk benytter seg av skamlegging.

17. juni vil flere av oss som mener dette samles på Tårnplass klokken 1400. Appeller og vakker sang skal sette rammene rundt en markering for alle løvetannbarna, barna som klapper for at mennesker som Reikrås finnes. Det er å håpe at bergensere kjenner sin besøkelsestid, selv om det er midt under Bergensfest og junihimmel. Barna er tross alt vår fremtid, og de fortjener at så mange som mulig bryr seg.

Anna Kathrine Eltvik
Leder for Løvetannmarsjen i Bergen
Nestleder for Løvetannmarsjen Norge

(Innlegget var publisert i BA 9. juni 2017.)

 

 

 

Nok en ubegripelig rettsavgjørelse

mai 13, 2017

Det er ikke mindre enn en skam at tre menn nettopp ble frikjent for gruppevoldtekt i Oslo, blant annet en forfatter og en redaktør. Det kom tydelig frem fra bildene som de selv tok av overgrepet, at kvinnen sov:

«Oslo tingrett viser til fotografier tatt under den seksuelle omgangen og mener disse med klar sannsynlighet taler for at kvinnen ikke var i stand til å motsette seg den seksuelle omgangen og at hun heller ikke hadde gitt noe samtykke til det som ble gjennomført.»

Og selv om de fikk en økonomisk klaps på lanken og må betale erstatning, slipper de tid bak murene. Det er ikke til å begripe.

Skjermbilde 2017-05-13 kl. 10.28.18

 

Billedtekst: Dagbladet hadde i 2007 en reportasjeserie om voldtekt.

 

Det har blitt presentert en rekke saker i media de siste årene som skriker om behov for reform. Kommer vold og voldtekt til å være tema under debattsendingene når det er valgkampinnspurt, eller har landets debattredaksjoner tenkt å fortsette å være like sløve som de alltid har vært? Hva er det som gjør at det er så lett å gi plass til steiner som ruller ned på farlige vegstrekninger, men ikke til forbrytelser som det er større sjanse for langt flere å bli utsatt for? Det er flott at vegstrekninger sikres og sparer menneskeliv, men ville det ikke vært flott om vi som samfunn klarte å hjelpe flere og bedre når det kommer til voldtekter og overgrep?

Fjernsynskanalene til NRK og TV2 må ta opp tema som er vanskelig å snakke om i beste sendetid, og ikke overlate det til modige jenter som Andrea Voldum og June Holm å rydde opp. Selv om de har klart mye, kan de ikke klare alt aleine. Ordningen med lekdommere er aleine et signal om tyngre system også må ta ansvar. Men statsmaktene svikter, og da er det de mektigste mediakanalene som må stille dem til ansvar. I beste sendetid.

Det er ikke noe krav til lekdommerens faglige bakgrunn. Dette fordi en tiltalt skal «dømmes av sine likemenn». Når det samtidig slik at det nettopp i forhold til vold og voldtekt regjerer en del horrible holdninger i det norske folk. Hvordan kan man da innbille seg at det er et fint prinsipp å bli dømt av sine likemenn? Altfor mange har det jo likevel så travelt med å legge skylden på den utsatte på grunn av såkalt manglende offerprevensjon (gikk du lettkledd, hadde du drukket, var du med på nachspiel, da er du en tøs som må forvente å bli voldtatt).

Stortinget må snarest mulig vedta en ny juryordning i voldtektssaker. La fagdommere få dømme, og hold dørene stengt for kunnskapløse, fordomsfulle og urettferdige lekdommere.

De lekdommere som har god fornuft intakt, må ikke føle seg truffet. Men beklager. De lekdommerne som holder på som disse i Oslo og i Hemsedalsaken, ødelegger for dere alle.

 

 

 

Verifisering

april 29, 2017

D0AC3E3D-1D4A-4B26-A0914A6046F7B150-6ADEC589-23BF-452B-90A022AA738675E8

Får ikke øye på egne svin

april 29, 2017

Brennpunkt (NRK) sin presentasjon 18. april av hvordan rumenere og romfolk systematisk driver med grov kriminalitet, har satt sinnene i kok i hele Norge. Utrolig nok vil likevel mange av de samme folkene som krever tiggeforbud fjerne sexkjøploven. Hvor absurd er ikke det?

I dokumentaren kom det frem hvordan jenter som barn blir solgt i Romania og Bulgaria, og må jobbe som sexslaver mot sin vilje. En av dem som heldigvis har fått hjelp sto frem, og fortalte gråtende om hva hun har vært utsatt for. Kyniske bakmenn utnyttet henne og andre i sin stall seksuelt og økonomisk, mens de hadde koner og barn gående i sine hjemland. Likevel virker det som om det er det at noen våger å tigge som vekker mest raseri, faktisk så stort raseri at de i ettertid har blitt spyttet på og slått.

Hvor er raseriet over alle de nordmenn som sier at de kjøper seg et ligg men som i realiteten voldtar en slave som selger kroppen sin mot sin vilje? I en skog av selvforherligende moral, ser det virkelig ut til å være vanskelig for mange å få øye på sine egne svin.

Mennesker som later som om de tigger for å holde oppsyn med prostituerte, står ikke så høyt i kurs hos undertegnede heller. Det må likevel ikke være tvil om hva som bør vekke mest harme. Hvorfor får ikke politiet flere ressurser til å straffeforfølge menn som voldtar sexslaver? Hvordan kan det ha seg at verdens rikeste land ikke har tatt seg råd til å lage flere gode exitprogram for prostituerte som hver eneste dag blir misbrukt, forpint og mishandlet?

På verdensbasis er det omtrent 40 millioner prostituerte. 80 prosent av de er mellom 13 til 25 år gamle, og 90 prosent av de styres av halliker. I Nederland, hvor bordeller ble legalisert i 2000, er 90 prosent av kvinnene ofre for menneskehandel. Antall lykkelige og frie horer glimrer med sitt fravær også i Tyskland. 70–95 prosent opplever sjikanering og trakassering mens de prøver å selge sex. Mens dødsraten hos befolkningen ellers er 1,9 per 100 000, er dødsraten 391 per 100 000 hos prostituerte. Alle blir ikke drept av horekunder selvsagt, en del velger dessverre å ta sitt eget liv. Studerer man litt nærmere, får man lett øye på alle dem som misbruker stoff og alkohol fordi det er den eneste måten de klarer å holde ut. Mange dør til slutt av det.

Det lukter derfor dobbelmoralisme av verste sort når de samme liberale kreftene som vil forby tigging snakker seg varme om legalisering av prostitusjon og bordeller. Nordmenn skal altså få lov til å holde på som de vil med jenter som ikke har annen utvei, men de plagsomme tiggerne må vekk? Det er kun de sleipeste bakmennene som skal få fortsette, de som er lure nok til å ikke legge ut skrytebilder av seg selv på Facebook?

NRK viste i sin dokumentar hva som må til. I Stavanger er situasjonen en helt annen fordi politiet og hjelpeapparatet gikk frem på riktig måte. De klarte å få bort det kriminelle tiggermiljøet uten å innføre et tiggeforbud som ubønnhørlig vil ramme også dem som simpelthen ikke gjør noe annet enn å be om hjelp fordi de er fattige. Politikere – be Stavanger om oppskriften. Ikke sanke stemmer på søppelretorikk hvor man på urettferdig vis feier alle under en kam og overser uretten som jentene opplever.

Anna Kathrine Eltvik

Medlem i Kvinnefronten

RACHEL MORAN – EKSPROSTITUERT, ER IKKE ENIG MED DEM SOM VIL LEGALISERE PROSTITUSJON:

På trykk i Bergensavisen fredag 28.april.